EVENTYR-BRUA I OSLO

Foto: Kristin Bae Mysen
VESLEFRIKK MED FELA

Anker bru i Oslo, som krysser Akerselva og forbinder Grünerløkka og Sentrum, er vel noe av det mest norske vi har her i landet, og det er ikke uten grunn at den blir kalt Eventyrbrua. På hvert hjørne står det oppført bronseskulpturer med motiver hentet fra Asbjørnsen og Moe sine kjente folkeeventyr og sagn. På broen troner Veslefrikk med fela, Kari Trestakk, Kvitebjørn kong Valemon og Per Gynt, sistnevnte et sagn om reinjegeren fra Sødorp i Gudbrandsdalen. Dette sagnet inspirerte forøvrig Henrik Ibsen til å skrive sitt verdenskjente skuespill om Peer Gynt (med to e’er).
Skulpturene på Anker bro ble oppført i 1937, og utført av den norske billedhuggeren Dyre Vaa (1903 – 1980) som sammen med Gustav Vigeland fikk stor betydning for norsk skulpturmiljø.

Foto: Kristin Bae Mysen
KVITEBJØRN KONG VALEMON

Etter at man i Norge hadde vært i union med Danmark i rundt 400 år samt fått egen grunnlov, hadde man behov for å finne ut hva som var den særpregede norske identiteten. Dette til tross for at landet vårt fortsatt var i union med Sverige. Det ble de unge mennene Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, begge i begynnelsen av tyveårene, som kom til å ta dette på alvor. De var levende opptatt av folkediktning som sagn, eventyr og viser, og fikk ideen til å samle og skrive ned den muntlige litteraturen som levde på folkemunne rundt i bygde-Norge. Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm som tretti år tidligere hadde samlet inn, bearbeidet og skrevet ned den tyske folkediktningen om Tornerose, Rødhette og Snehvit med flere, var helt klart en stor inspirasjonskilde for dem. Men brødrene Grimm var ikke først ute med dette, for allerede på 900-tallet ble den arabiske folkediktningen ført i pennen slik vi kjenner verkene i dag som Tusen og en natt.

Nedtegningen av den norske folkediktningen skulle imidlertid by på adskillige utfordringer for Asbjørnsen og Moe. Skriftspråket vårt var på den tiden dansk, mens de muntlige eventyrene selvfølgelig ble gjenfortalt på norsk og på dialekt. De valgte derfor en mellomløsning, tok utgangspunkt i det danske skriftspråket, men la inn mange norske ord og vendinger. På denne måten grunnla de den første moderniseringen av det som i dag regnes som vårt skriftspråk.

Foto: Kristin Bae Mysen
PER GYNT

De første samlingene med Norske folkeeventyr ble utgitt i perioden 1841-1844, og komplett utgave kom i 1851. Etter hvert ble også eventyrene illustrert av datidens kjente kunstnere som Adolph Tidemann og Hans Gude. Det ble allikevel ungdommene på knapt tyve år, Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen, som for ettertiden kom til å bli regnet som selve eventyrtegnerne.

Den nordiske eventyr-tradisjonen skulle vise seg å bli verdenskjent. Både Asbjørnsens og Moe sine folkeeventyr og danske H.C. Andersen sine kunsteventyr skulle komme til å sette dype spor og bli oversatt til språk over hele verden. Kunsteventyr er forøvrig navnet på eventyr som er diktet av forfatteren selv, og som bruker elementer fra folkeeventyrene i oppbyggingen av dem.

Asbjørnsen og Moe gikk etter hvert hver sin vei. Jørgen Moe ble prest, senere biskop, mens Peter Christen Asbjørnsen fortsatte innsamlingen av sagn og eventyr om vetter; huldrefolk, tusser og drauger, og gav ut Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn i 1845. I tillegg samlet han erotiske eventyr fra hele landet, men turde aldri å gi dem ut. Boken Erotiske folkeeventyr ble imidlertid først utgitt i 1977 på Universitetsforlaget nittito år etter hans død.

Foto: Kristin Bae Mysen
KARI TRESTAKK

Eventyr slik vi kjenner dem i dag har mange fellestrekk. De er verken tids- eller stedsfestet. Det ligger heller ikke noe føringer på at vi skal tro at de er sanne. Eventyrene uttrykker i tillegg grunnleggende konflikter i livet, og spiller opp mot kontrastene som ung – gammel, stygg – pen, snill – slem. Det overjordiske er virkeligheten, så dyr snakker og troll og hekser er naturlig til stede. Gjentakelser er et virkemiddel og tallet tre går igjen. Det dreier seg ofte om tre brødre eller tre prinsesser.
Sagnene derimot er plassert i en ramme av naturskildring og overnaturlighet, men allikevel med et utgangspunkt om at de er troverdige, ofte med historiske trekk. Et sagn viser til bestemte steder, hendelser og personer. Sagnet om Per Gynt er et godt eksempel på dette.

Det kan altså anbefales å krysse Eventyrbrua en dag i sakte tempo. Det kan også anbefales å ta frem de gamle eventyrbøkene i høstmørket og lese om Veslefrikk med fela, Kari Trestakk og Kvitebjørn kong Valemon på nytt. Eller følge hyperlenkene under, der nettstedet Folkeeventyr.no har lagt ut alle eventyrene våre digitalt. Veslefrikk med fela, Kari Trestakk, Kvitebjørn kong Valemon
Per Gynt kan forøvrig leses i Asbjørnsen og Moe bind 1: Høyfjellsbilleder: 2 Rensdyrjakt ved Rondane

Kilder:
https://snl.no/Asbj%C3%B8rnsen_og_Moe 09.11.21
https://snl.no/Per_Gynt 09.11.21
https://www.nrk.no/kultur/den-ukjente-asbjornsen-1.892836 09.11.21
Grip teksten Dahl et. al Aschehoug 2009
Asbjørnsen og Moe samlede eventyr Bind 1, Den norske bokklubben 1982. Forord av Snorre Evensberget.

ELSE HAGEN – FORTSATT EN FAVORITT

Applaus, 1885

Jeg er svært glad i mine to fargesterke og uttrykksfulle Else Hagen litografier som henger i min egen stue. For det var nettopp som sanselig kunstner hun gledet mange med sine nære litografier, hemmelighetsfulle masker, uttrykksfulle oljemalerier og gigantiske relieffer. I trappehallen på Stortinget ruver en ti meter bred og fem meter høy kjempemosaikk med biter fra skifer, marmor, emalje og glass til stor glede for dagens parlamentarikere. Verket heter “Samfunn” og er et av de mange materialbildene hennes i kirker, universiteter og andre offentlige rom.

Hun var født i 1914 og levde til hun ble 96 år. Hennes kunstnerkarriere startet på midten av femtitallet, og hun var aktiv til langt ut på åttitallet. Hun ønsket å skape miljø i felles bruksrom. Om drivkraften for disse arbeidene, sa hun til VG i 1984; – “Jeg har alltid hatt lyst til å lage noe i et rom som alle kan ha glede av. Et slags felleseie. Ikke bare for noen få med penger.” 
Da materialene hun brukte til utsmykningene var massive og omfattende, måtte hun lære seg å sveise, dreie, slipe og lodde. Dette til tross for at hun hadde håndverkere rundt seg. For henne var det viktig å ta del i hele prosessen, fra skissestadiet til montering. 

En ny dag, 1981

Hun pendlet rundt i Norge fra det ene store arbeidsoppdraget til det andre i over tjuefem år, og et utvalg av materialbildene hennes kan beskues i følgende offentlige rom:
 
– Stortingets trappehall. Steinmosaikk “Samfunn” 40kvm.(1966) 
– Universitetsbiblioteket i Bergen. Kopperrelieff. (1971) 
– Universitetsbiblioteket i Bergen. Emaljerelieff. (1975) 
– Østerås kirke, Bærum. Altertavle. Messing, mosaikk og emalje. (1974) 
– Bredtvet kirke, Oslo. Altertavle. Messing, mosaikk og emalje.(1977) 
– Norges Idrettshøgskoles kantine på Sogn, Oslo. Relieff. (1975) 
– Haugesund rådhus. Tre metallrelieffer. (1978)

Else Hagen ble født på Eydehavn, et industristed i Arendal kommune hvor hun har en vei oppkalt etter seg, Else Hagens vei. I forbindelse med en salgsutstilling av hennes malerier og litografier på His galleri i Arendal i 2003, skrev jeg en omfattende artikkel om henne som ble trykt i Agderposten. Den ligger nå arkivert i Aust-Agder museum, Kuben og kan leses herfra for de som ønsker å gå dypere inn i hennes kunst og virke.

FRAGRANCES – A TOUR MAP

Your great grandma had it on her dresser, so did your grandma and probably also your aunt Sophie. A nostalgia for days gone by, dating back to 1792 when the young businessman Wilhelm Muelhens received the secret recipe as a wedding gift from a monk, and soon after it was out on the market. The iconic fragrance with the combination of bergamot, lemon, orange, lavender, petit grain, rosemary and Neroli soon became a hit, and within few years the bottle was spread all over Europe.
Many of us grew up with this bottle without knowing its interesting background. Recently I paid attention to it mainly because I spent a night in my mother’s bedroom and surprisingly there it was, the bottle. It had indeed been sitting on the dresser for a lifetime.

Me being a toddler on my mum’s lap during the sixties. What is there to be seen?

The name “Eau de Cologne” is French for “Water from Cologne” and Cologne is the same as Köln in German” . Cologne/Köln is the fourth-most populous city in Germany in which the bottle and the term originate. The label says “Echt Kölnisch Wasser” – real water from Köln. Thanks to French military occupation in 1794 and a vigorous French general, the title No 4711 came about. The company was located in the street Glockengasse, but the buildings did not have street numbers. The organized general had the buildings numbered, and Wilhelm Muelhens got the bright idea to use their number 4711 as their brand. The company still has the same address.

Today Eau de Cologne is a general term used for a very light concentration of perfume oils because the fragrance lasts only a few hours. In the other end of the scale we find pure Parfum – which in contrary lasts all day long. How the percentage of perfume oil and alcohol are combined, controls the concentration of the scent, and not to forget – the price.
A quick overview: Parfum (15 – 30 percent perfume oil), Eau de Parfum (15 – 20 percent), Eau de Toilette (5 – 15 percent), Eau de Cologne (2 – 4 percent) and finally the very light Eau Fraiche (1-3 percent).

The House of no 4711 in Köln is in fact a hot spot for tourists visiting the city today. The company offers guided tours and fragrance seminars and of course a well-stocked store. Today 4711 produces a variety of new Eau de Cologne as well, and their website is worth a visit. Myself I am a bit curious about their Floral Collection. However it is their turquoise and gold labelled bottle which will go down in history for being the original.

Sources:
https://www.nytimes.com/2018/07/12/smarter-living/differences-perfume-cologne-fragrance.html 06.11.21
https://www.smallflower.com/blogs/news/4711-first-eau-de-cologne 06.11.21

VÅRENS DRONNING

Foto: Kristin Bae Mysen

Jeg har fargerike rhododendroner rundt meg på alle kanter. Solen skinner, biene surrer og jeg aner spor av syriner i luften. Bergtatt studerer jeg fargefloret her jeg befinner meg i en privat rhododendron-hage i Arendal. På en furukolle på 18 måls tomt er det plantet de vakreste sorter av arten.

Foto: Kristin Bae Mysen

Navnet skjemmer ingen heter det, men man må ha kontroll på både tungen og rettskrivningen for å uttale og skrive navnet Rhododendron riktig. Ikke så vanskelig hvis en tenker på gresk og deler opp ordet der rhodo betyr blomst og dendron busk. Vi har altså å gjøre med en blomsterbusk som ble innført til Europa av engelske misjonærer på 1800 tallet, men som først kom til Norge for rundt 100 år siden.

Kristin Bae Mysen

Planten byr på stor hageglede om våren og forsommeren der de ulike artene blomstrer frodig og raust fra slutten av mars til midten av juni. Samtidig holder den seg vintergrønn gjennom den mørke årstiden. 
Rhododendron kommer opprinnelig fra fjernere himmelstrøk som Bhutan, Kina og Nepal hvor det finnes rundt 1000 viltvoksende arter, og den er faktisk å regne for den største slekten i planteriket. I Nepal kan trærne bli opptil 30 meter høye, og man kan jo bare forestille seg hvor vakkert det må være når de blomstrer med snødkledde Himalaya som bakteppe. 

– Legg merke til bladene også, sier Frode Harnes innehaver av hagen, og understreker at plantenes ulike bladverk er vel så vakre som blomstene. 

Foto: Kristin Bae Mysen
Foto: Kristin Bae Mysen
Foto: Kristin Bae Mysen

I Norge trives planten spesielt godt på Sør- og Vestlandet, men de finnes så langt nord som til Tromsø. Lapprose og finnmarkspors er imidlertid navnene på de viltvoksne slektningene som naturlig finnes her til lands.
Interessant nok er det gjort funn av 50 millioner gamle fossiler og man regner derfor med at rhododendron som plante kan ha eksistert i minst 200 millioner år. 

Foto: Kristin Bae Mysen

Blomsterbusken er sympatisk og hardfør og trenger lite stell. Den krever imidlertid noe sur og fuktig jord, gjerne plantet i litt hellende landskap. I dag finnes det rundt 30 000 hybrider rundt om i verden, altså rhododendroner som er krysset fram og som fremstår veldig fargesterke. – Men entusiaster som meg selv foretrekker nok planter som er dyrket fram av originale frø, sier Harnes og ber meg lukte på den vakre Fortunei, en ekte kineser, som er en av de få rhododendroner som innehar duft. Se under!

Foto: Kristin Bae Mysen

En time går fort i nydelige omgivelser, jeg takker for meg og for en lærerik vandring i en spennende hage.

Ønsker du medlemsskap i Den norske Rhododendronforening, klikke her

Kilder:
https://www.huseierne.no/hus-bolig/tema/hage/varens-vakreste-heter-rhododendron/#:~:text=Som%20frodige%2C%20mangfoldige%20og%20hardf%C3%B8re,og%20mange%20overraskelser%2C%20%C3%A5ret%20rundt.&text=I%20mai%20og%20juni%20bugner,pynter%20opp%20til%20familiens%20merkedager. 02.06.21
https://tysnesingen.no/rhododendron-midt-inne-i-tjukke-skogen/ 02.06.21
https://www.plantasjen.no/rhododendron.html 02.06.21


OG BAKOM SYNGER SKOGENE

Bysten er laget av Arne Durban og står i Mysen sentrum
Foto og redigering: Kristin Bae Mysen

En blek vintersol sender noen rødmende solstråler mot bysten av Trygve Gulbranssen, mannen som debuterte som forfatter som 39 åring med boken “Bakom synger skogene”. Lite visste han at i løpet av de neste tiårene skulle boken og de to neste som fulgte bli oversatt til 30 språk og at over 12 millioner eksemplarer ville bli solgt.
Jeg har tatt turen til Mysen, min hjembygd, for å prøve å finne svar på hva det er med denne Bjørndal-trilogien, denne slektskrøniken utgitt i 1935, som gjør at vi aldri blir ferdig med den? Generasjon etter generasjon lar seg beta av det staute og myteomspunne Bjørndalsfolket, skogsfolket og bjørnejegerne fra storgården Bjørndal. Og hvordan kan det ha seg at den slo så sterkt igjennom, ikke bare i Skandinavia, men i Europa, i Nord-Amerika, Sør-Amerika og i en rekke afrikanske land? – På et tidspunkt var til og med trilogien oppført på fjerdeplass på verdensstatistikken over flest solgte bøker.

Øverst fra venstre med norsk og fransk tittel
Nederst fra venstre med nederlandsk og polsk tittel

Redigert av Kristin Bae Mysen

Kan det ha noe med skildringen av det universelle, allmenngyldige livet å gjøre? Gjennom Trygve Gulbranssens smittende fortellerglede, blir vi dratt inn i sterke følelser som kjærlighet, hat, lidenskap og misunnelse. Det at han også skildrer den ville naturen og det utemmede dyrelivet der menneskene lever tett på og behersker dette, virker fascinerende for de fleste av oss. Selv Anne Frank nevner boken i sin kjente dagbok fra 1942 i Amsterdam, og omtaler den som “svært spesiell”.

Øverst fra venstre med svensk og spansk tittel
Nederst fra venstre med tysk og engelsk tittel

Redigert av Kristin Bae Mysen

I bøkene befinner vi oss øst på Østlandet på slutten av 1700 tallet. Gården Bjørndal ligger nær skogen og fjellet og derfor på utsiden av det rike bygdesamfunnet lenger nede i bygda. På gården blir vi kjent med Torgeir og sønnene hans Tore og Dag. Dag Bjørndal er høyreist og vakker og får mye oppmerksomhet fra kvinnene, noe som vekker sinne blant bygdas menn. Han er familiefaren som verner om sin slekt og er den bærende karakteren i trilogien. Bjørndalsfamilien blir sett skjevt på av bøndene nede på flatbygdene. Deres stolthet og suverenitet gjør at misunnelse og ondskap gror, og denne tilstanden blir en del av familiens virkelighet.
Vi følger familien gjennom generasjoner med medgang og motgang, i møte med gammel overtro, klasseskiller og ikke minst gjennom kjærlighetens mange irrganger. Det er ikke vanskelig å være enig med anmelderen Stanley Young i New York Times som skrev følgende da boken i sin tid ble gitt ut USA: «Boken er som et levende gobelin med delikate detaljer, vevet av den sterkeste tråd nordisk litteratur kan oppdrive: tråden av en tidløs og uforanderlig menneskelighet.» Så ble da også Gulbranssen som eneste skandinav oppført på den prestisjetunge ” A list of books chosen for the White House” i 1938. Senere på femti og sekstitallet fulgte Østerrike opp med to filmatiserte versjoner av trilogien (Und evig singen die Wälder og Das Erbe von Björndal) som ble publikumssuksesser og sett av 7 millioner tyskere. Filmene ble filmet i Norge og ble derfor god norgesreklame, men norske kinogjengere opplevde innholdet og karakterene som fjernt fra bøkene. Og Gulbranssen selv uttrykte at han var grenseløst skuffet over filmmakerne som ikke hadde vært tro mot bøkene hans.

Foto: Kristin Bae Mysen

Trygve Gulbranssen kjøpte den staselige Hobøl gård i Eidsberg litt utenfor Mysen i 1940 hvor han bodde fram til sin død i 1962. Veien som passerer huset har naturlig nok fått navnet Trygve Gulbranssens vei.
Som forfatter skrev han med unntak av noen noveller kun denne trilogien. Han var en allsidig mann med et bredt repertoar både innen idrett, forretninger og kulturliv. Med seg i bagasjen hadde han kulturstudier, industri-studier og utdanning ved Kunst- og håndverksskolen. Han var en svært god tegner og maler parallelt med sitt virke som forfatter, journalist og tobakksgrossist.

Morfarens gård i Skogbygda i Frogn i Follo kommune som han i barneårene var svært knyttet til, sies å være inspirasjonskilden for Bjørndal gård. I tillegg var han svært interessert i miljøet til østlandsbønder i gamle dager, og reiste mye rundt og samlet historier samt at han forsket på sine egne forfedre.
Han giftet seg med Lilly Haneborg fra Øyemark i Østfold i 1928, og sammen fikk de barna Ragna og Per. Trilogien ble skrevet i Oslo før familien på fire flyttet til Indre Østfold kommune.
Hobøl gård er fortsatt i familiens eie, og i det man passerer kan man så vidt skimte den vakre, valmede hovedbygningen der den ligger noe tilbaketrukket fra Trygve Gulbranssens vei.

Mitt eget praktbind utgitt i 2000
Foto: Kristin Bae Mysen

Det er Aschehoug som i alle år har stått som forlegger av trilogien, og har regelmessig fulgt opp med praktutgaver, pocketutgaver og senest i 2018 kom de ut med ny, flott utgave av trilogien. Se under! Den kan blant annet bestilles herfra. I tillegg har enkelte land som Polen trykket den opp på nytt. Ellers er det fortsatt mulig å få tak i gamle utgaver på de fleste språk via internasjonale nettsider.

Tilbake i Mysen står jeg med min egen trilogi i hendene, nikker til bysten med et lite smil, og hvisker lavt til ham at Skogene synger fremdeles.

Det må ikke kopieres fra denne artikkelen uten særskilt avtale med
My Home & Studio v/Kristin Bae Mysen


Kilder:
https://www.bokklubben.no/boeker/og-bakom-synger-skogene-trilogi-trygve-gulbranssen/produkt.do?produktId=3622382 22.02.21
https://nbl.snl.no/Trygve_Gulbranssen 22.02.21
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Gulbranssen 22.02.21
https://www.smaalenene.no/lokale-nyheter/litteratur/eidsberg/lokal-suksess-forfatter-selger-sa-mye-at-flere-boker-ma-trykkes-opp/s/5-38-329778 22.02.21

For ytterligere lesning:

Interesseforeningen heter Trygve Gulbranssens venner, og man kan melde seg inn via deres nettside herfra.

A TASTE OF AMERICAN NOSTALGIA

Photo: Kristin Bae Mysen

Located in the midst of Grimstad, a small city down south in Norway, you find this charming and nostalgic, American café called Platebaren. Originally it opened as a record store in 1979, but was transformed into a Diner in 2012 when Internet more or less took over the music business.

Photo: Kristin Bae Mysen

The café has elements from American history, geography and culture (except for the British intruder Clash); from a fancy jukebox, the best of old jazz LPs, Coke napkin holders, the Woodstock rock festival in 1969 with headlines like Jimi Hendrix and the famous Route 66 which also is called the Main Street of America.

Photo: Kristin Bae Mysen

The illustrator Kristina Skage has made this artwork that you find on one of the walls in the café. Here you can view all the American artists with hits from the 50s and 60s who for once are gathered together. Visit the hyperlinks below and enjoy these memorable songs and motion-pictures.
From left: Aretha Franklin, Marilyn Monroe, Jimi Hendrix, Elvis Presley, Elizabeth Taylor and Johnny Cash and
Buddy Holly. In the back: Sonny & Cher.

Photo: Kristin Bae Mysen

Pop by and enjoy the the old fashioned “American diner touch”, and why not try their American pancakes with maple syrup.

Photo: Kristin Bae Mysen

The pretty jukebox !

Photo: Kristin Bae Mysen

Alle the photos are taken by Kristin Bae Mysen except for the first which is copied from TripAdvisor, and from which the photographer is unknown.

INTO THE STONE

Michelangelo once said: “The sculpture already exists within the marble block, I just have to chisel away the superfluous material.”

I have had the pleasure to follow the Norwegian sculptor and author Barbro Raen Thomassen’s visual work of art for many years, although from a distance. The artist creates sculptures that turn the attention to the overlooked, insignificant and the invisible. Nature is her inspiration, and her work reflects the shapes found in seeds, butterfly eggs, peppercorn and much more. Through the microscope she studies forms and curves, and out of stone she makes sculptures strong and visible. She never copies nature, but lets the art follow its own demand.

Photo: Kristin Bae Mysen

Thomassen’s sculpture PEPPER – THE RISE AND FALL OF VENICE which was exhibited in La Biennale di Venezia in 2019, is now placed outside Bomuldsfabriken Kunsthall in Arendal which is the largest gallery of contemporary art in the southern part of Norway.
The title of the sculpture refers to the fact that pepper made Venice great in the 14th century – and led to its fall in 1497 when Vasco da Gama discovered the sea route to India, and Portugal took over the trade.
It is chiseled out in Norwegian Emerald Pearl, and the following text is carved into the stone:
PEPPER – THE RISE AND FALL OF VENICE. I, BARBRO RAEN THOMASSEN, CREATED THIS BLACK PEPPER IN STONE IN THE YEAR 2019. I´M NORWEGIAN AND A WOMAN. I´M NOT ON FACEBOOK AND I HAVE NO MOBILE PHONE. PRAY FOR ME.

Photo: Kristin Bae Mysen

The ballast seed object (Euphorbia peplus) is placed in the new City Garden in Grimstad, Norway, between the library and the sea, inaugurated in 2019.

Photo: Kristin Bae Mysen

Out of something hardly visible as a seed, sophisticated, surrealistic and at times erotic shapes emerge great and mighty.

Photo: Kristin Bae Mysen

The sculpture is placed in front of the Vennesla Council House
in Norway in 2018.According to Thomessen’s book “Jord og himmel om du vil” the apple is a symbol of all the possibilities there are for each and every one of us. We all have the potential to taste, to examine, to discover and to imagine. Sometimes we are forced to change our way of thinking, like cutting the apple crosswise, to reveal a beautiful star, a guiding star that is showing the way towards goals and meaning.

Photo: Kristin Bae Mysen


Look into more of her artwork from her website and you may order her books from this site

A TRAVEL BLOG POST

ABOUT OUR THREE FABULOUS WEEKS IN FINNMARK, NORWAY

Photos / Edited by Kristin Bae Mysen

Kautokeino
We have finally reached the absolute Northern part of Norway where the sun is up 24 hours a day – the Midnight Sun. Also it is possible to spot reindeer along the roads, and we have already seen a few. Today we visited the great silversmith Juhls, and I fell in love with this Sámi symbol of the sun. The sun has a special meaning for the Sámi people.
Photos / Edited by Kristin Bae Mysen

Alta
What a day! Biking along Alta river, one of the best salmon rivers in the world. Watching salmon fishing and the beautiful wooden Alta riverboats. Passing the Northern Lights Cathedral on our way to the stunning 7000 years old rock carvings at
Alta Museum World Heritage Rock Art Centre
Photos / Edited by Kristin Bae Mysen

Honningsvåg
Traveling to pretty Honningsvåg, the northernmost city in the world. We saw herds of reindeer, and I learned that they are grazing in coastal areas during summertime.
While we were there, the Hurtigruten Finnmarken arrived. Since 1893, the Hurtigruten ships have been a hallmark of the Norwegian coast.
Photos / Edited by Kristin Bae Mysen

Karasjok
Another great day up north. In Karasjok we had a guided tour in the Sámi Parliament, viewed Sámi art, learned about the local mineral Masikvartsitt and passed lavvos (temporary dwellings) out in the nature. In addition we had a coffee in a local cafe where everyone spoke Sámi. The cafe was crowded, a mixture of trendy youngsters, families with children and people who wore the traditional Sámi clothing Kofte. Fun to find wooden toys made for Sámi children as well.
Photos / Edited by Kristin Bae Mysen

Vadsø
These past days we have been spending some eventful days with our friends here in Vadsø. We have been king crab and cod fishing in the Varangerfjord, in addition to salmon fishing in the rivers. Great fun 🙂
There are many Sámis and Kvens living in Vadsø (Samís are the indigenous people and Kvens are a Finnish ethnic minority), therefore the street signs are in three languages. From the top; Norwegian, Sámi and Kven.
Upper photo: Nina Berglund, editor and publisher in NEWS in ENGLISH.no Article
Lower photos: Taken and edited by Kristin Bae Mysen

Vardø
We have visited stunning Vardø, the easternmost town in Norway, which faces the Barents Sea. It is the only city on the Norwegian mainland deemed to have an Arctic climate, and is located even farther east than Istanbul. In 2012 a group of 12 street artists transformed “crumbling facades and abandoned factories” into art. I just love it.
Photos taken from their website

Vardø
It was interesting to visit the Steilneset Memorial in Vardø, a monument focusing on the trial and execution (often burning) in the seventeenth century of 91 people accused for witchcraft. The district of Finnmark experienced the highest rate of accusations of witchcraft in Norway. Lower left is an installation by Louise Bourgeous which was her last major work. The monument itself is in my opinion an architectural gem.
Photos / Edited by Kristin Bae Mysen

Finnmark
After three weeks of travel, it was time to say goodbye to this beautiful part of the world.

ART BY THE INDIGENOUS PEOPLES

Edited by Kristin Bae Mysen

Indigenous peoples such as the Native Americans, the Aborigines from Australia, the Māori  from New Zealand and the Sami people from Sápmi (Sameland) have expressed their culture through art since the beginning of time. Traditional art show animals, hunters, mythical creatures or ceremonies.
They are deeply connected with nature, and the idea is reflected in the Māori word ‘kaitiakitanga’, which means guarding and protecting the environment in order to respect their ancestors and secure the future.

I am teaching my high school students about the Indigenous peoples at the moment, and every year I reach these chapters, I find myself fascinated time and time again, by their bond to nature that the civilized world has left behind.

*Upper left: Raewyn Harris/Māori art * Upper right: Nils Aslak Valkeapää/Sami art
*Lower left: Rosie Tasman/Aboriginal art * Lower right: American Indian Fine Art

A TRIBUTE TO MY DAD

 

Edited by Kristin Bae Mysen

My dad, who passed away two weeks ago at the age of 86, loved the jazz standards. These relaxing and enjoyable evergreens sung by Nat King Cole, Ella Fitzgerald, Louis Armstrong and Frank Sinatra will forever remind me of him.

Frank Sinatra: You Make Me Feel So Young    Nat King Cole: Unforgettable Louis Armstrong: What A Wonderful World  Ella Fitzgerald and Louis Armstrong Dream A Little Dream Of Me

I have made a Spotify list “Pappa”  in loving memory of my dad.

Photo: Gunnar Fjellengen

Ole Laurits Bae Mysen is walking the streets of Mysen, here 70 years old.