ODIN, TOR OG ……….. KVITE-KRIST

Drager i kamp, ormer som biter og kveiler seg rundt hverandre og seierrike løver. Jeg befinner meg utenfor en av de mange stavkirkene i Norge. I det siste har jeg reist land og strand rundt og latt meg fascinere av disse trebygningene der både dragehoder og kors vises i skjønn forening og markerer overgangen mellom den norrøne religionen og kristendommen.

Lom og Borgund stavkirke
Foto: Kristin Bae Mysen

Stavkirkene regnes som Norges gave til verdens kulturarv. De ble bygd i perioden 1130-1350 inntil Svartedauen på 1300-tallet satte en stopper for all videre byggevirksomhet. Opprinnelig fantes det rundt 1200 stavkirker, men i dag står kun 29 stavkirker tilbake. Disse ligger i Valdres, ved Sognefjorden, i Gudbrandsdalen, Hallingdal og i Telemark hvor det er tørt og godt klima. Det finnes ingen nord for Trondheim.
Stavkirkene ble imidlertid etter hvert for små, for kalde og man så ikke lenger verdien med dem. Det ble ikke tatt initiativ til bevaring før helt inn på 1800-tallet. Før den tid ble de revet for å gjøre plass til større og mer moderne kirker. Stavkirkene er imidlertid ikke de første kirkene som ble bygget av våre forfedre, vikingene. Etter kristningen av Norge på rundt 1000- tallet var det de såkalte stolpekirker som ble oppført. Problemet var at reisverket ble satt rett i jorda slik at de råtnet opp. De neste kirkene, stavkirkene, ble imidlertid bygd på steinsviller, noe som gjør at vi i dag ni hundre år senere kan besøke dem. De er fremdeles å betrakte som teknisk avanserte mesterverk, og turister, arkitekter, kunsthistorikere og ingeniører fra hele verden kommer hit for å la seg beta.

På papiret tok vikingtiden slutt i 1050, men vikingene fortsatte å være et farende folk som blandet hjemlig håndverkstradisjon, som tømmerkonstruksjoner og treskjæringskunst, med impulser fra utlandet. Disse teknikkene gikk i arv i generasjoner, noe stavkirkene bærer preg av.

Opphavet til ordet stav er det norrøne ordet stafr som betyr stav eller stolpe. Stavene er egentlig søyler, og disse bærer bygningen fra gulv til tak. Vi snakker om både hjørnesøyler og midtromssøyler. En stavkirke består forøvrig av rundt 2000 tredeler, alle håndlagde, og det er ikke brukt så mye som en spiker i konstruksjonene. Et typisk trekk ved mange av stavkirkene  er det høye midtrommet som bæres av høye staver. Se figur under!

Tegnet av Håkon Christie, Wikipedia

Det som slår meg når jeg besøker disse kirkene, er at stavene/søylene ikke har sprukket opp. De visste nok hva de gjorde disse tømrerne, vikingene, som også var verdens beste båtbyggere. Malmfuru ble anvendt fra skoger som hadde vokst i generasjoner uten ytre påvirkning. Disse inneholdt mye kvae som fungerte som impregneringsmiddel, og antagelig ble tømmeret tørket slik at kvaen kunne trekke ut til overflaten på stokken før den ble bearbeidet. Furuen ble deretter satt inn med tjære. Vikingene brukte dessuten sin erfaring fra skipsbygging når de bygget de innvendige takene, takkonstruksjonen over midtrommet minner om en veltet båt sett nedenfra med både bueknær og avstivere som på et vikingskip.

Innvendig tak fra Reinli stavkirke i Valdres
Foto: Kristin Bae Mysen

Utvendig ble takene ofte belagt med trespon eller skifer. Rundt kirkene bygde de svalganger, der mennene kunne sette fra seg våpnene og de syke kunne stå og rekke hendene inn gjennom små hull i ytterveggen for å motta nattverd. Den dag i dag er kirkene kjent for sin stabilitet og styrke, og kun én har blitt tatt av vinden i løpet av disse årene.


Stavkirkenes byggetekniske tradisjon hadde klart utgangspunkt i den førkristne byggeskikk . Helt tilbake i norrøn tid representerte døren inn til hellige bygninger et symbol på overgangen fra det kaotisk onde utenfor til det hellige og gode innenfor. Kirkeportalene på stavkirkene markerer denne overgangen med rik utskjært skurd som er utskjæring i tre, der vikingenes dyreornamentikk er fremtredende. Man ser ormer som kveiler seg og biter, drager som står fastlåst i kamp med hverandre og stolte løver som forøvrig var vikingenes herske-ikon og symboliserte styrke og makt. Disse hadde som oppgave skremme de usynlige og vonde maktene vekk fra å innta det indre rom. Portalutsmykningene representerer derfor en overgang fra det profane til det hellige.


Foto: Kristin Bae Mysen

Det skulle ta rundt ni hundre år fra de første kristne menighetene i Jerusalem ble dannet, til kristendommen nådde Norge. Til sammenligning ble kristendommen statsreligion i Romerriket fra rundt 300 e.Kr. Historiebøkene forteller at kristendommen ble Norges offisielle religion rundt 1020 e.Kr., men i følge historikere så ble det funnet kristne kors og gravsteder lenge før den tid, allerede på tidlig 900-tallet. Det er derfor grunn til å tro at flere ble kristne uten tvang. Men at de tre kristningskongene fór brutalt fram under kristningen av landet vårt, er nok allikevel en uomtvistelig sannhet.

Det må ha vært en spesiell tid for våre forfedre. Her hadde de i hundrevis av år levd godt med sine norrøne guder, for så plutselig å bli påtvunget å skulle be til ham – Jesus Kristus – som gikk under det norrøne navnet Kvite-Krist (kvit for purhet). Det interessante er at helt øverst oppe på stavene inne i mange av stavkirkene ser man utskårede ansikter i tre, og det spekuleres i om det må være de norrøne gudene som ser ned for å beskytte og verne sine kirkegjengere. For selv om mange etter hvert trodde oppriktig på Kvite-Krist, kunne de allikevel ikke være helt trygge på om de gamle gudene fortsatt var virksomme. I en overgangsfase var det nok derfor vanlig å tilbe begge, sånn for sikkerhets skyld.

Treskulpturene på toppen av stavene i Hegge stavkirke i Valdres er spesielt kjente. Og mange antar at det er den enøyde Odin som troner på en av stavene. Av sikkerhetsmessige grunner er det dessverre ikke lenger mulig å klatre opp for å se treskjæringene, men bildene av dem står ved inngangsportalen.

Ansiktsmasker i tre fra stavene i Hegge stavkirke i Valdres
Foto: Kristin Bae Mysen (tatt av de allerede avbildede maskene)

Den norrøne gudetroen stod sterkt hos våre forfedre. For dem fantes det tolv hovedguder, såkalte æser der Odin var far til samtlige. Odin, eller Allfar som han også ble kalt, rådde over alt og alle. Odin ble regnet som guden for trolldom, diktning og ikke minst visdom. Han ofret sitt ene øye for å få tilgang til den vises brønn. Den mest kjente av sønnene til Odin var Tor (med hammeren) som var den mektigeste guden etter Odin med ansvar for været og verdensordningen. Men flere kan også nevnes som Tyr, krigsguden og Balder, guden for godhet og tilgivelse. Det fantes mange andre guder enn de tolv, som for eksempel Frøy, grødens gud eller hans søster Frøya, kjærlighetens gudinne. 

Det var altså disse våre vikinger trodde styrte himmel og jord og som de satte sin lit til. De ofret og bad til de ulike gudene helt avhengig om de ønsket rik grøde, fruktbarhet eller seier på krigsmarken. Ofringen ble kalt for blot, og ved blotingene ofret de alt fra dyr til mat. Blotene ble ofte holdt i hellige bygninger, såkalte hov, eller på en plass under åpen himmel såkalte horg. Hovene var ofte tilknyttet store gårder bebodd av folk med høy sosial anseelse.
Den norrøne troen levde antagelig i de gamle bondesamfunnene godt inn i middelalderen (1030 – 1537) . De gamle tradisjonene som bloting og ritene forøvrig, ble ofte tilpasset for å passe inn i kirkens høytider. Juleblotet er et eksempel på dette der Jól var en norrøn feiringen med offer i anledning midtvinterdagen lagt til 12. januar. Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med når den kristne høytiden ble feiret over hele Europa. Dermed ble den kristne høytiden arvtager til det gamle navnet «jul». Dette for å lette kristendomsprosessen.
Kristendommen ble først innført hos dem med høyest sosial status, og kirkene ble bygget i tilknytningt til storgårder. Stormenn som hadde ledende rolle ved bloting i den norrøne religionen fikk samme posisjon i kristendommen.

«Allesteds hvor han var konge og landsfolket tog den rette tro, lot han Brænde hov og nedbryde hørger og reise kirker i deres sted» Olav Tryggvason saga i Heimskringla skrevet av  Snorre.

Det antas at mange av kirkene ble bygd over de gamle hovene der mennesker allerede utøvde sin tro. Denne kontinuiteten gjorde sitt til at overgangen til kristendommen ble enklere. Både under Hedalen stavkirke i Valdres og helt inntil Borgund stavkirke er det funnet rester av ofrede dyr. Og i følge guiden på Borgund stavkirke, så er steinalteret der mye eldre enn kirken selv, og anses å være benyttet til ofring på hov. Vi snakker altså gjenbruk allerede i middelalderen.

Steinalter Borgund stavkirke
Foto: Kristin Bae Mysen

Det spekuleres også i hvorvidt arkitekturen i de de gamle hovene gjorde seg gjeldene når søyle- og stavkirkene ble bygd. Her er det imidlertid motstridende teorier blant forskerne.
I 2020, i forbindelse med Universitetsmuseet i Bergen sine arkeologiske undersøkelser ved Ose i Ørsta, ble det imidlertid avdekket tydelige spor etter et norrønt gudehov (kulthus/tempel). Det er første gang at det er funnet en så godt bevart husstruktur av denne typen i Norge. Se den spennende dokumentaren her !

Det norrøne kapittelet er en viktig del av norsk kultur som fortjener vår respekt. Det dreier seg om våre forfedres måte å betrakte livet på, hvordan de levde og hva de skapte. Jeg tror på det å favne en forhistorie, kjenne til det som var og se hvordan det lever videre i dag. Det gir et samfunn identitet og kulturell forankring. Det er for eksempel interessant å vite at ukedagene våre er oppkalt etter norrøne guder, at tirsdag er guden Tyr sin dag, onsdag er Odins dag, torsdag er Tor sin dag og fredag er Frøy og Frøya sin dag. Eller at Stortinget vårt utgår fra det norrøne utrykket stórþing som står for «alminnelig forsamling», og at selve ordet Ting  þing var en folkeforsamling hvor folket utøvet dømmende og lovgivende makt.
I dag kan man se at det norrøne stadig brer om seg og kommer til uttrykk innenfor ulike kunstformer. Allikevel er det nok stavkirkene i tillegg til vikingskipene som er den største kulturaven vikingene har etterlatt seg.

Nå har stavkirkene stått i ni hundre år. La oss verne om dem, slik at de også kan være til glede for kommende generasjoner!

Foto: Kristin Bae Mysen

Stavkirke-nytt:
– En ny stavkirke er under planlegging og skal bygges på Rysstad i Setesdalen i Valle kommune. Det skal være en kopi av den opprinnelige stavkirken som ble revet der i 1664.
– Fortidsminneforeningen har samlet landets beste treskjærere for å lage en kopi av Urnsportalen (se bildet over!) der samme verktøy, materiell og håndverksteknikker skal benyttes som under middelalderen.
– Det er satt i gang dugnad for å lære opp nye tjæreprodusenter å produsere tjære på samme måte som det ble gjort under vikingtiden. Stavkirkene mangler tusenvis liter tjære, og verdensarven står på spill.

En takk til:

*Min sønn Sindre Mathias Nilsen for verdifulle innspill til artikkelen
*Alle som viste meg rundt i de tretten stavkirkene jeg har besøkt i år: Borgund, Gol, Hedalen, Heddal, Hegge, Høre, Lom, Lomen, Reinli, Ringebu, Røldal, Urnes og Øye.
*Helly Ottebergsen for husvære og spennende foto-felleskap gjennom noen magiske dager i vinterlige Valdres
*Lars Mytting for inspirende lesning av boken “Søsterklokkene

Kilder:

– Norske stavkirker, en guide til de 29 bevarte norske stavkirkene, Jiri Havran, ARFO forlag
– Middelalderkirker i Valdres, Jahn Børe Jahnsen, Andresen & Butenschøn 2008
– Stavkirkenes opprinnelse i førkristen bygningstradisjon, Lisbeth Hag, KUN 305 Master i kunsthistorie,UIB
– Informasjonsmateriell gitt ut ved de ulike stavkirkene
– https://norskfolkemuseum.no/hva-er-en-stavkirke 25.07.22

Skrevet av Kristin Bae Mysen
krisbaem@gmail.com

FUNKIS FUNKIS

Foto: Kristin Bae Mysen
VILLA DAMMANN – Havna allé 15, Oslo

Nytenkende arkitekter og byggherrer med fete lommebøker, var det som kom til å betegne oppstarten av den norske, arkitektoniske stilen funksjonalismen på begynnelsen av trettitallet. – Bygg et hus over min kones flygel, lød ett av oppdragene. – Bygg et hus for kunstsamlingen min, lød et annet. Arne Korsmo (1900-1968) og Sverre Aasland (1899-1990) som regnes for noen av modernismens mest sentrale, norske arkitekter hadde med andre ord rimelig frie tøyler da de tegnet husene som for all ettertid skulle stå som selve hovedverkene fra denne perioden. Det frieste oppdraget var nok allikevel tegningen av Villa Dammann som ligger i enden av den korte veistrekningen på Vindern i Oslo, en veistrekning som forøvrig fikk navnet Havna allé i 1932. Vingrosserer Axel Dammann skal etter sigende ha gitt arkitektene følgende oppdrag: – Gjør som dere vil, men når jeg kommer tilbake skal huset stå ferdig”. Nå skal det sies at hans barnebarn Axel Dammann i ettertid har hevdet at en så bestemt mann som Dammann må ha krevd mer enn som så. Han forteller at bestefaren var svært bereist, og hadde blant annet et pasjonert forhold til sør-Europas byggestil med sitt enkle formspråk. Dette gjenspeiles muligens i den fargesterke villaen, selv om signaturfargene terracotta og lyseblått helt og holdent står for Aasland og Korsmos regning. Det som i alle fall er sikkert var at oppdraget også gikk ut på at arkitektene skulle designe alt av møbler og fast inventar helt ned til detaljnivå; fra dørhåndtak til skapbelysning.

Foto: Kristin Bae Mysen
VILLA DAMMANN

Villa Dammann ble tegnet som et skip der baugen utgjorde den deler av tomten som smalner i retning sør mot byen. Det avrundede arbeidsværelset med svakt buede vinduer hadde klare hentydninger til et rorhus eller brua på et større skip. For å gjøre skipsmetaforen enda tydeligere, ble en trapp ned til kjelleren tegnet smal som en leider. Det er fristende å tenke seg at arkitektene lot seg inspirere av selve navnet på gaten Havna allé da de satte seg ved tegnebordet.
Vingrossereren må forøvrig ha blitt svært fornøyd med resultatet, for da han kom tilbake fra utlendighet og ønsket å selge sine 13 tomter som han eide i Havna allé, var den eneste klausulen at kjøperne måtte benytte de samme arkitektene som ham selv. Dette resulterte i at veistrekningen Havna allé i dag er en arkitektonisk perle, et sted hvor Nasjonalmuseet ofte arrangerer det de kaller Funkisvandringer på Vindern.

Foto: Kristin Bae Mysen
VILLA DAMMANN

Villa Dammann stod ferdig oppført i 1932, og familien Dammann bodde der fram til 1954. I årene 1981 til 1999 bodde den internasjonalt kjente arkitekten og modernisten Sverre Fehn i huset, og siden har forlegger, eventyrer og tidligere polfarer Erling Kagge stått som eier av villaen. Bygget og hagen blir regnet som ett av de norske hovedverkene innen funksjonalismen og ble fredet i 1997. Villa Dammann står oppført i Riksantikvarens kulturminnebase, og i følge Kagge ble huset i sin tid presentert i en artikkel i det amerikanske bladet Urbanism + Architecture som ett av de 35 viktigste bolighus som er oppført i første halvdel av det 20. århundre.

Foto: Kristin Bae Mysen
VILLA DAMMANN

Ordet funksjonalisme kommer fra det latinske ordet functio som betyr fungere. Og nettopp her ligger hovedfokuset; at funksjonen og formen på et objekt er uløselig knyttet sammen, og at alt overflødig utelates. Man setter gjerne likhetstegn mellom det som er praktisk og det som er vakkert. Funkisstilen kan gjenkjennes ved sine romslige, lyse planløsninger med rene linjer, flate tak, store vindusflater og geometriske former. Man er opptatt av samspillet med lyset og naturen og ønsker å trekke det utendørs inn, og det innvendige ut.
Ordet funkis er forøvrig et svensk låneord som i begynnelsen hadde en nedsettende klang, men det gikk ikke lang tid før det ble den dekkende benevnelsen på retningen. Ordet funksjonalisme/funkis er først og fremst et nordisk begrep representert i Norge av blant annet arkitekter som Arne Korsmo og Sverre Aasland, i Danmark av Arne Jacobsen og i Finnland ved Alvar Aalto. I land utenfor Norden er retningen kjent som the International style.
Aasland og Korsmo var selv inspirert av pionerene innenfor modernistisk arkitektur, de ti år eldre arkitektene Ludwig Mies van der Rohe (tysk) og Le Corbusier (sveitsisk). Le Corbusier var forøvrig arkitekten som introduserte ordet Funksjonalisme for første gang, og det på et besøk i Norge.

Foto: Kristin Bae Mysen
VILLA RIISE – Storhamargata 126, Hamar

Til tross for at Aasland og Korsmo drev arkitektfirma sammen ble det Sverre Aasland alene som stod for Villa Riise som ligger vakkert til ved Mjøsas bredder på Hamar. Huset stod ferdig i 1934, og oppdragsgiveren var øyelegen Per Riise som ønsket at hans kone Asbjørg som var musikkpedagog, skulle kunne sitte å spille på husets flygel mens hun nøt utsikten over Mjøsa. Flygelet ble det bærende elementet i huset, og Aasland lot flygelets buede form gå igjen i trappegelenderet, i en peis og en sofa tilknyttet flygelet. Hageanlegget ble også anlagt i funkisstil med en dertil tilhørende tennisbane.
Det er interessant å se hvordan Aasland anvendte de tilnærmede like fargene som i Villa Dammann som ble bygd to år tidligere. Villa Riise ble fredet i 1992, og i 1993 overtok sønnen og svigerdatteren Dag og Ruth Riise villaen. Ruth Riise er i dag enke og bor alene i boligikonet på Hamar.

Foto: Kristin Bae Mysen
VILLA RIISE

Arne Korsmo og Sverre Aasland startet en felles praksis i 1928, en praksis som blant annet resulterte i det kjente boligområdet i Havna allé. Samarbeidet opphørte imidlertid i 1934.
Arne Korsmo som var sønn av en botaniker, kom tidlig til å interessere seg for former og detaljer. Han var svært opptatt av det han omtalte som romkunst, og mye av hans virke kan i tillegg til arkitektur knyttes til formgiving av en rekke produkter. I mange år var han gift med gullsmed og designer Grete Prytz Kittelsen, og de bodde i Planetveien 12 som var tegnet av ham selv og Christian Norberg-Schultz. I tillegg til å være en ledende arkitekt og funksjonalist, innehadde Korsmo en professortittel og underviste først på Statens håndverks- og kunstindustriskole og deretter på Norges tekniske høyskole. Slik at når en av Norges rikeste menn, finansmannen, kunstsamler og forfatteren Rolf E. Stenersen ønsket å bygge en familiebolig og galleri til sin rikholdige kunstsamling på Vindern i Oslo, var det naturlig å gi oppdraget til den anerkjente Arne Korsmo.

Foto: Kristin Bae Mysen
VILLA STENERSEN – Tuengen allé 10C, Oslo

Arne Korsmo hadde så og si helt frie hender da huset ble tegnet, og han visste å utfolde seg med spenstig fargevalg, glassbyggestein, søyler og lyseblå gjennomfargede glassplater i front. I begynnelsen av byggeperioden vakte det utradisjonell huset en del misnøye i nabolaget, og det heter seg at noen faktisk valgte å flytte.

Foto: Kristin Bae Mysen
VILLA STENERSEN – gallerisalen

Korsmo måtte imidlertid bøye seg for fruen i huset, Annie Stenersen. I selve gallerisalen som også var ment å fungere som stue, hadde Korsmo nemlig tegnet inn hele frontveggen med glassbyggestein. Dette for i størst mulig grad å skjerme bildene for sollyset. Nok fikk være nok mente fru Stenersen, og gjorde det klart at hun ønsket vinduer man kunne se gjennom, noe Korsmo til slutt gikk motvillig med på. Vinduene ble innfelt slik bildet over viser.

Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli
VILLA STENERSEN – foajéen
Foto: Kristin Bae Mysen
VILLA STENERSEN – baren i foajéen

Villaen hadde allikevel nok rom til at Korsmo kunne ta ut all sin lekenhet i formgivningen. De gule, bølgende veggene i foajéen med de samme elementene i baren, er et godt eksempel på dette.

Foto: Kristin Bae Mysen
VILLA STENERSEN – biblioteket

Korsmo la stor vekt på farger og utradisjonelle fargekombinasjoner i sine hus, og i dag er disse fargene så godt som tilbakeført i Villa Stenersen. I følge Nasjonalmuseet er villaen (og Gustav Vigelands leilighet i Vigeland-museet) de eneste norske boligene som er representert i det internasjonale nettverket Iconic Houses Network.

Foto: Kristin Bae Mysen
Nasjonalmuseet har laget en oversikt over farger og fargekoder brukt i de ulike rom.

Villa Stenersen stod innflytningsklart i 1939 og familien bodde der fram til 1974 med unntak av krigsårene, da de måtte flykte til Sverige. Huset ble okkupert av tyskerne i 1942, men tyskerne hadde tydeligvis ikke sansen for norsk funkis, slik at i stedet for å bruke det som administrasjonsbygg, ble det benyttet som barnehjem for barn født av norske mødre og tyske fedre. Mange av disse barna som nå er godt voksne, kan minnes at de lå i senger som stod på rekke og rad inne i gallerisalen.

Etter krigen flyttet familien tilbake, og i 1974 ble huset gitt som gave til Staten, en gave som var tiltenkt å være den offisielle statsministerboligen. Nå skal det sies at den eneste statsministeren som har bodd der har vært Oddvar Norli, og det kun for en kort periode. I tillegg bodde daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg og hans kone Karin der på nittitallet. Statsministerne som fulgte etter Norli fikk alle tilbudet om å bo der, men ingen ytret noe ønske om det. Korsmo hadde jo tegnet et hus beregnet på en kunstsamling, og det at huset en dag skulle over på andres hender var nok ikke tatt med i betraktningen.
I 2000 overtok Norsk Form villaen og drev det som et formidlingssenter for design og arkitektur helt fram til 2014 da den ble overtatt av Nasjonalmuseet. I dag er huset åpent for publikum hver søndag i sommerhalvåret, og man reserverer plass via Nasjonalmuseets hjemmeside. I arkitektursamlingen i Nasjonalmuseet er forøvrig en stor del av karrieren til Arne Korsmo oppsummert.

Foto: Kristin Bae Mysen
VILLA STENERSEN – bysten står ved utgangsdøren inne i foajéen.

Rolf E. Stenersen er en mann som har satt dype spor etter seg i Norge. I 1936 gav han deler av kunstsamlingen sin til Aker kommune (i dag Oslo kommune) med det forbehold at han kunne hente og bytte ut de verkene han til enhver tid ønsket. Stenersensamlingen som den blir kalt, stod i eget museum fra 1994 helt til fram åpningen av det nye Munchmuseet Lambda i Bjørvika i 2021. I dag kan samlingen beskues i egen sal i 11. etasje i museet. Den består av verk malt av datidens norske, modernistiske kunstnere, derav Edvard Munch som var en personlig venn av Stenersen. På den tiden da Munch bodde på Ekely i Oslo, utviklet de to et nært vennskap hvor Stenersen både var Munchs støttespiller og økonomiske rådgiver. Mange av Munchs bilder hang i gallerisalen, og enkelte av disse var laget spesielt til villaen. Stenersen skrev også den personlige kunstner-biografien “Edvard Munch. Nærbilde av et geni” som ble gitt ut i 1945.
Sin andre kunstsamling som var mer av internasjonal karakter, ble overdratt til Bergen by i 1971. Den bestod av verk malt av blant annet Pablo Picasso og Paul Klee. Forutsetningen for gaven, var at byen klarte å finne en egnet bygning for bildene. I dag kan disse beskues i Kode i Bergen.

Foto: Kristin Bae Mysen
VILLA STENERSEN – utsikt fra biblioteket

I den interessante boken Norsk Funkis karakteriserer forfatteren Lars AArønæs slutten av tyvetallet og hele tredvetallet som selve gullalderen i norsk funkis. Senere har funkis som de fleste andre stilarter gått i bølger, fra et sterkt fokus på tidlig syttitall til at stilen i dag, såkalt nyfunkis, opplever sin renessanse. Rundt i Norge finnes det et mangfold av flotte, nybygde funkishus, men allikevel klarer fortsatt bygninger som Villa Dammann, Villa Riise og Villa Stenersen å overraske og inspirere med sitt særegne formspråk rundt nitti år etter at de ble bygget.

KILDER:

Norsk funkis av Lars AArønæs, J.M.Stenersens forlag, 2007
http://www.disenkolonial.no/userfiles/files/GHH%201-2011%20s71-76.pdf 14.01.22
https://kunsthistorie.com/fagwiki/Villa_Dammann 14.01.22
https://snl.no/Erling_Kagge 14.01.22
https://www.vg.no/rampelys/bok/i/Rxx0X8/8-mill-rett-i-lomma 14.01.21
heter/ruths-hus-er-boligikonet-alle-pa-hamar-vet-om-det-blir-en-livsstil-a-bo-slik/ 15.01.22
https://no.wikipedia.org/wiki/Havna_all%C3%A9_(Oslo) 14.01.22
https://www.nrk.no/kultur/xl/villa-stenersen_-det-gamle-huset-fra-framtida-1.14629016 19.01.22
https://www.nasjonalmuseet.no/besok/visningssteder/villa-stenersen/villa-stenersens-historie/ 19.01.22
https://www.openhouseoslo.org/?portfolio=villa-stenersen-3 19.01.22
https://www.nasjonalmuseet.no/besok/visningssteder/villa-stenersen/ 19.01.22
https://nbl.snl.no/Rolf_E_Stenersen 19.01.22
https://www.nasjonalmuseet.no/besok/visningssteder/villa-stenersen/villa-stenersens-historie/ 19.01.22

Skrevet av Kristin Bae Mysen
krisbaem@gmail.com

EVENTYR-BRUA I OSLO

Foto: Kristin Bae Mysen
VESLEFRIKK MED FELA

Anker bru i Oslo, som krysser Akerselva og forbinder Grünerløkka og Sentrum, er vel noe av det mest norske vi har her i landet, og det er ikke uten grunn for at den blir kalt Eventyrbrua. På hvert hjørne står det oppført bronseskulpturer med motiver hentet fra Asbjørnsen og Moe sine kjente folkeeventyr og sagn. På broen troner Veslefrikk med fela, Kari Trestakk, Kvitebjørn kong Valemon og Per Gynt, sistnevnte et sagn om reinjegeren fra Sødorp i Gudbrandsdalen. Dette sagnet inspirerte forøvrig Henrik Ibsen til å skrive sitt verdenskjente skuespill om Peer Gynt (med to e’er).
Skulpturene på Anker bro ble oppført i 1937, og utført av den norske billedhuggeren Dyre Vaa (1903 – 1980) som sammen med Gustav Vigeland fikk stor betydning for norsk skulpturmiljø.

Foto: Kristin Bae Mysen
KVITEBJØRN KONG VALEMON

Etter at man i Norge hadde vært i union med Danmark i rundt 400 år samt fått egen grunnlov, hadde man behov for å finne ut hva som var den særpregede norske identiteten. Dette til tross for at landet vårt fortsatt var i union med Sverige. Det ble de unge mennene Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, begge i begynnelsen av tyveårene, som kom til å ta dette på alvor. De var levende opptatt av folkediktning som sagn, eventyr og viser, og fikk ideen til å samle og skrive ned den muntlige litteraturen som levde på folkemunne rundt i bygde-Norge. Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm som tretti år tidligere hadde samlet inn, bearbeidet og skrevet ned den tyske folkediktningen om Tornerose, Rødhette og Snehvit med flere, var helt klart en stor inspirasjonskilde for dem. Men brødrene Grimm var ikke først ute med å gjøre dette, for allerede på 900-tallet ble den arabiske folkediktningen ført i pennen slik vi kjenner verkene i dag som Tusen og en natt med kjente eventyr som Aladdin og den forunderlige lampen, Ali Baba og de førti røverne og Sindbad Sjøfareren.

Nedtegningen av den norske folkediktningen skulle imidlertid by på adskillige utfordringer for Asbjørnsen og Moe. Skriftspråket vårt var på den tiden dansk, mens de muntlige eventyrene ble med største selvfølge gjenfortalt på norsk og på dialekt. De valgte derfor en mellomløsning, tok utgangspunkt i det danske skriftspråket, men la inn mange norske ord og vendinger. På denne måten grunnla de den første moderniseringen av det som i dag regnes som vårt skriftspråk.

Foto: Kristin Bae Mysen
PER GYNT

De første samlingene med Norske folkeeventyr ble utgitt i perioden 1841-1844, og komplett utgave kom i 1851. Etter hvert ble også eventyrene illustrert av datidens kjente kunstnere som Adolph Tidemann og Hans Gude. Det ble allikevel ungdommene på knapt tyve år, Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen, som for ettertiden kom til å bli regnet som selve eventyrtegnerne.

Den nordiske eventyr-tradisjonen skulle vise seg å bli verdenskjent. Både Asbjørnsens og Moe sine folkeeventyr og danske H.C. Andersen sine kunsteventyr som Den stygge andungen, Keiserens nye klær og Prinsessen på erten, skulle komme til å sette dype spor og bli oversatt til språk over hele verden. Kunsteventyr er forøvrig navnet på eventyr som er diktet av forfatteren selv, men som bruker elementer fra folkeeventyrene i oppbyggingen av dem.

Asbjørnsen og Moe gikk etter hvert hver sin vei. Jørgen Moe ble prest, senere biskop, mens Peter Christen Asbjørnsen fortsatte innsamlingen av sagn og eventyr om vetter; huldrefolk, tusser og drauger, og gav ut Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn i 1845. I tillegg samlet han erotiske eventyr fra hele landet, men turde aldri å gi dem ut. Boken Erotiske folkeeventyr ble imidlertid først utgitt i 1977 på Universitetsforlaget nittito år etter hans død.

Foto: Kristin Bae Mysen
KARI TRESTAKK

Eventyr slik vi kjenner dem i dag har mange fellestrekk. De er verken tids- eller stedsfestet. Det ligger heller ikke noe føringer på at vi skal tro at de er sanne. Eventyrene uttrykker i tillegg grunnleggende konflikter i livet, og spiller opp mot kontrastene som ung – gammel, stygg – pen, snill – slem. Det overjordiske er virkeligheten, så dyr snakker og troll og hekser er naturlig til stede. Gjentakelser er et virkemiddel og tallet tre går igjen. Det dreier seg ofte om tre brødre eller tre prinsesser.
Sagnene derimot er plassert i en ramme av naturskildring og overnaturlighet, men allikevel med et utgangspunkt om at de er troverdige, ofte med historiske trekk. Et sagn viser til bestemte steder, hendelser og personer. Sagnet om Per Gynt er et godt eksempel på dette.

Det kan altså anbefales å krysse Eventyrbrua en dag i sakte tempo. Det kan også anbefales å ta frem de gamle eventyrbøkene i høstmørket og lese om Veslefrikk med fela, Kari Trestakk og Kvitebjørn kong Valemon på nytt. Eller følge hyperlenkene under, der nettstedet Folkeeventyr.no har lagt ut alle eventyrene våre digitalt. Veslefrikk med fela, Kari Trestakk, Kvitebjørn kong Valemon
Per Gynt kan forøvrig leses i Asbjørnsen og Moe bind 1: Høyfjellsbilleder: 2 Rensdyrjakt ved Rondane

Kilder:
https://snl.no/Asbj%C3%B8rnsen_og_Moe 09.11.21
https://snl.no/Per_Gynt 09.11.21
https://www.nrk.no/kultur/den-ukjente-asbjornsen-1.892836 09.11.21
Grip teksten Dahl et. al Aschehoug 2009
Asbjørnsen og Moe samlede eventyr Bind 1, Den norske bokklubben 1982. Forord av Snorre Evensberget.

Skrevet av Kristin Bae Mysen
krisbaem@gmail.com

ELSE HAGEN – FORTSATT EN FAVORITT

Applaus, 1885

Jeg er svært glad i mine to fargesterke og uttrykksfulle Else Hagen litografier som henger i min egen stue. For det var nettopp som sanselig kunstner hun gledet mange med sine nære litografier, hemmelighetsfulle masker, uttrykksfulle oljemalerier og gigantiske relieffer. I trappehallen på Stortinget ruver en ti meter bred og fem meter høy kjempemosaikk med biter fra skifer, marmor, emalje og glass til stor glede for dagens parlamentarikere. Verket heter “Samfunn” og er et av de mange materialbildene hennes i kirker, universiteter og andre offentlige rom.

Hun var født i 1914 og levde til hun ble 96 år. Hennes kunstnerkarriere startet på midten av femtitallet, og hun var aktiv til langt ut på åttitallet. Hun ønsket å skape miljø i felles bruksrom. Om drivkraften for disse arbeidene, sa hun til VG i 1984; – “Jeg har alltid hatt lyst til å lage noe i et rom som alle kan ha glede av. Et slags felleseie. Ikke bare for noen få med penger.” 
Da materialene hun brukte til utsmykningene var massive og omfattende, måtte hun lære seg å sveise, dreie, slipe og lodde. Dette til tross for at hun hadde håndverkere rundt seg. For henne var det viktig å ta del i hele prosessen, fra skissestadiet til montering. 

En ny dag, 1981

Hun pendlet rundt i Norge fra det ene store arbeidsoppdraget til det andre i over tjuefem år, og et utvalg av materialbildene hennes kan beskues i følgende offentlige rom:
 
– Stortingets trappehall. Steinmosaikk “Samfunn” 40kvm.(1966) 
– Universitetsbiblioteket i Bergen. Kopperrelieff. (1971) 
– Universitetsbiblioteket i Bergen. Emaljerelieff. (1975) 
– Østerås kirke, Bærum. Altertavle. Messing, mosaikk og emalje. (1974) 
– Bredtvet kirke, Oslo. Altertavle. Messing, mosaikk og emalje.(1977) 
– Norges Idrettshøgskoles kantine på Sogn, Oslo. Relieff. (1975) 
– Haugesund rådhus. Tre metallrelieffer. (1978)

Else Hagen ble født på Eydehavn, et industristed i Arendal kommune hvor hun har en vei oppkalt etter seg, Else Hagens vei. I forbindelse med en salgsutstilling av hennes malerier og litografier på His galleri i Arendal i 2003, skrev jeg en omfattende artikkel om henne som ble trykt i Agderposten. Den ligger nå arkivert i Aust-Agder museum, Kuben og kan leses herfra for de som ønsker å gå dypere inn i hennes kunst og virke.

FRAGRANCES – A TOUR MAP

Your great grandma had it on her dresser, so did your grandma and probably also your aunt Sophie. A nostalgia for days gone by, dating back to 1792 when the young businessman Wilhelm Muelhens received the secret recipe as a wedding gift from a monk, and soon after it was out on the market. The iconic fragrance with the combination of bergamot, lemon, orange, lavender, petit grain, rosemary and Neroli soon became a hit, and within few years the bottle was spread all over Europe.
Many of us grew up with this bottle without knowing its interesting background. Recently I paid attention to it mainly because I spent a night in my mother’s bedroom and surprisingly there it was, the bottle. It had indeed been sitting on the dresser for a lifetime.

Me being a toddler on my mum’s lap during the sixties. What is there to be seen?

The name “Eau de Cologne” is French for “Water from Cologne” and Cologne is the same as Köln in German” . Cologne/Köln is the fourth-most populous city in Germany in which the bottle and the term originate. The label says “Echt Kölnisch Wasser” – real water from Köln. Thanks to French military occupation in 1794 and a vigorous French general, the title No 4711 came about. The company was located in the street Glockengasse, but the buildings did not have street numbers. The organized general had the buildings numbered, and Wilhelm Muelhens got the bright idea to use their number 4711 as their brand. The company still has the same address.

Today Eau de Cologne is a general term used for a very light concentration of perfume oils because the fragrance lasts only a few hours. In the other end of the scale we find pure Parfum – which in contrary lasts all day long. How the percentage of perfume oil and alcohol are combined, controls the concentration of the scent, and not to forget – the price.
A quick overview: Parfum (15 – 30 percent perfume oil), Eau de Parfum (15 – 20 percent), Eau de Toilette (5 – 15 percent), Eau de Cologne (2 – 4 percent) and finally the very light Eau Fraiche (1-3 percent).

The House of no 4711 in Köln is in fact a hot spot for tourists visiting the city today. The company offers guided tours and fragrance seminars and of course a well-stocked store. Today 4711 produces a variety of new Eau de Cologne as well, and their website is worth a visit. Myself I am a bit curious about their Floral Collection. However it is their turquoise and gold labelled bottle which will go down in history for being the original.

Sources:
https://www.nytimes.com/2018/07/12/smarter-living/differences-perfume-cologne-fragrance.html 06.11.21
https://www.smallflower.com/blogs/news/4711-first-eau-de-cologne 06.11.21

VÅRENS DRONNING

Foto: Kristin Bae Mysen

Jeg har fargerike rhododendroner rundt meg på alle kanter. Solen skinner, biene surrer og jeg aner spor av syriner i luften. Bergtatt studerer jeg fargefloret her jeg befinner meg i en privat rhododendron-hage i Arendal. På en furukolle på 18 måls tomt er det plantet de vakreste sorter av arten.

Foto: Kristin Bae Mysen

Navnet skjemmer ingen heter det, men man må ha kontroll på både tungen og rettskrivningen for å uttale og skrive navnet Rhododendron riktig. Ikke så vanskelig hvis en tenker på gresk og deler opp ordet der rhodo betyr blomst og dendron busk. Vi har altså å gjøre med en blomsterbusk som ble innført til Europa av engelske misjonærer på 1800 tallet, men som først kom til Norge for rundt 100 år siden.

Kristin Bae Mysen

Planten byr på stor hageglede om våren og forsommeren der de ulike artene blomstrer frodig og raust fra slutten av mars til midten av juni. Samtidig holder den seg vintergrønn gjennom den mørke årstiden. 
Rhododendron kommer opprinnelig fra fjernere himmelstrøk som Bhutan, Kina og Nepal hvor det finnes rundt 1000 viltvoksende arter, og den er faktisk å regne for den største slekten i planteriket. I Nepal kan trærne bli opptil 30 meter høye, og man kan jo bare forestille seg hvor vakkert det må være når de blomstrer med snødkledde Himalaya som bakteppe. 

– Legg merke til bladene også, sier Frode Harnes innehaver av hagen, og understreker at plantenes ulike bladverk er vel så vakre som blomstene. 

Foto: Kristin Bae Mysen
Foto: Kristin Bae Mysen
Foto: Kristin Bae Mysen

I Norge trives planten spesielt godt på Sør- og Vestlandet, men de finnes så langt nord som til Tromsø. Lapprose og finnmarkspors er imidlertid navnene på de viltvoksne slektningene som naturlig finnes her til lands.
Interessant nok er det gjort funn av 50 millioner gamle fossiler og man regner derfor med at rhododendron som plante kan ha eksistert i minst 200 millioner år. 

Foto: Kristin Bae Mysen

Blomsterbusken er sympatisk og hardfør og trenger lite stell. Den krever imidlertid noe sur og fuktig jord, gjerne plantet i litt hellende landskap. I dag finnes det rundt 30 000 hybrider rundt om i verden, altså rhododendroner som er krysset fram og som fremstår veldig fargesterke. – Men entusiaster som meg selv foretrekker nok planter som er dyrket fram av originale frø, sier Harnes og ber meg lukte på den vakre Fortunei, en ekte kineser, som er en av de få rhododendroner som innehar duft. Se under!

Foto: Kristin Bae Mysen

En time går fort i nydelige omgivelser, jeg takker for meg og for en lærerik vandring i en spennende hage.

Ønsker du medlemsskap i Den norske Rhododendronforening, klikke her

Kilder:
https://www.huseierne.no/hus-bolig/tema/hage/varens-vakreste-heter-rhododendron/#:~:text=Som%20frodige%2C%20mangfoldige%20og%20hardf%C3%B8re,og%20mange%20overraskelser%2C%20%C3%A5ret%20rundt.&text=I%20mai%20og%20juni%20bugner,pynter%20opp%20til%20familiens%20merkedager. 02.06.21
https://tysnesingen.no/rhododendron-midt-inne-i-tjukke-skogen/ 02.06.21
https://www.plantasjen.no/rhododendron.html 02.06.21


OG BAKOM SYNGER SKOGENE

Bysten er laget av Arne Durban og står i Mysen sentrum
Foto og redigering: Kristin Bae Mysen

En blek vintersol sender noen rødmende solstråler mot bysten av Trygve Gulbranssen, mannen som debuterte som forfatter som 39 åring med boken “Bakom synger skogene”. Lite visste han at i løpet av de neste tiårene skulle boken og de to neste som fulgte bli oversatt til 30 språk og at over 12 millioner eksemplarer ville bli solgt.
Jeg har tatt turen til Mysen, min hjembygd, for å prøve å finne svar på hva det er med denne Bjørndal-trilogien, denne slektskrøniken utgitt i 1935, som gjør at vi aldri blir ferdig med den? Generasjon etter generasjon lar seg beta av det staute og myteomspunne Bjørndalsfolket, skogsfolket og bjørnejegerne fra storgården Bjørndal. Og hvordan kan det ha seg at den slo så sterkt igjennom, ikke bare i Skandinavia, men i Europa, i Nord-Amerika, Sør-Amerika og i en rekke afrikanske land? – På et tidspunkt var til og med trilogien oppført på fjerdeplass på verdensstatistikken over flest solgte bøker.

Øverst fra venstre med norsk og fransk tittel
Nederst fra venstre med nederlandsk og polsk tittel

Redigert av Kristin Bae Mysen

Kan det ha noe med skildringen av det universelle, allmenngyldige livet å gjøre? Gjennom Trygve Gulbranssens smittende fortellerglede, blir vi dratt inn i sterke følelser som kjærlighet, hat, lidenskap og misunnelse. Det at han også skildrer den ville naturen og det utemmede dyrelivet der menneskene lever tett på og behersker dette, virker fascinerende for de fleste av oss. Selv Anne Frank nevner boken i sin kjente dagbok fra 1942 i Amsterdam, og omtaler den som “svært spesiell”.

Øverst fra venstre med svensk og spansk tittel
Nederst fra venstre med tysk og engelsk tittel

Redigert av Kristin Bae Mysen

I bøkene befinner vi oss øst på Østlandet på slutten av 1700 tallet. Gården Bjørndal ligger nær skogen og fjellet og derfor på utsiden av det rike bygdesamfunnet lenger nede i bygda. På gården blir vi kjent med Torgeir og sønnene hans Tore og Dag. Dag Bjørndal er høyreist og vakker og får mye oppmerksomhet fra kvinnene, noe som vekker sinne blant bygdas menn. Han er familiefaren som verner om sin slekt og er den bærende karakteren i trilogien. Bjørndalsfamilien blir sett skjevt på av bøndene nede på flatbygdene. Deres stolthet og suverenitet gjør at misunnelse og ondskap gror, og denne tilstanden blir en del av familiens virkelighet.
Vi følger familien gjennom generasjoner med medgang og motgang, i møte med gammel overtro, klasseskiller og ikke minst gjennom kjærlighetens mange irrganger. Det er ikke vanskelig å være enig med anmelderen Stanley Young i New York Times som skrev følgende da boken i sin tid ble gitt ut USA: «Boken er som et levende gobelin med delikate detaljer, vevet av den sterkeste tråd nordisk litteratur kan oppdrive: tråden av en tidløs og uforanderlig menneskelighet.» Så ble da også Gulbranssen som eneste skandinav oppført på den prestisjetunge ” A list of books chosen for the White House” i 1938. Senere på femti og sekstitallet fulgte Østerrike opp med to filmatiserte versjoner av trilogien (Und evig singen die Wälder og Das Erbe von Björndal) som ble publikumssuksesser og sett av 7 millioner tyskere. Filmene ble filmet i Norge og ble derfor god norgesreklame, men norske kinogjengere opplevde innholdet og karakterene som fjernt fra bøkene. Og Gulbranssen selv uttrykte at han var grenseløst skuffet over filmmakerne som ikke hadde vært tro mot bøkene hans.

Foto: Kristin Bae Mysen

Trygve Gulbranssen kjøpte den staselige Hobøl gård i Eidsberg litt utenfor Mysen i 1940 hvor han bodde fram til sin død i 1962. Veien som passerer huset har naturlig nok fått navnet Trygve Gulbranssens vei.
Som forfatter skrev han med unntak av noen noveller kun denne trilogien. Han var en allsidig mann med et bredt repertoar både innen idrett, forretninger og kulturliv. Med seg i bagasjen hadde han kulturstudier, industri-studier og utdanning ved Kunst- og håndverksskolen. Han var en svært god tegner og maler parallelt med sitt virke som forfatter, journalist og tobakksgrossist.

Morfarens gård i Skogbygda i Frogn i Follo kommune som han i barneårene var svært knyttet til, sies å være inspirasjonskilden for Bjørndal gård. I tillegg var han svært interessert i miljøet til østlandsbønder i gamle dager, og reiste mye rundt og samlet historier samt at han forsket på sine egne forfedre.
Han giftet seg med Lilly Haneborg fra Øyemark i Østfold i 1928, og sammen fikk de barna Ragna og Per. Trilogien ble skrevet i Oslo før familien på fire flyttet til Indre Østfold kommune.
Hobøl gård er fortsatt i familiens eie, og i det man passerer kan man så vidt skimte den vakre, valmede hovedbygningen der den ligger noe tilbaketrukket fra Trygve Gulbranssens vei.

Mitt eget praktbind utgitt i 2000
Foto: Kristin Bae Mysen

Det er Aschehoug som i alle år har stått som forlegger av trilogien, og har regelmessig fulgt opp med praktutgaver, pocketutgaver og senest i 2018 kom de ut med ny, flott utgave av trilogien. Se under! Den kan blant annet bestilles herfra. I tillegg har enkelte land som Polen trykket den opp på nytt. Ellers er det fortsatt mulig å få tak i gamle utgaver på de fleste språk via internasjonale nettsider.

Tilbake i Mysen står jeg med min egen trilogi i hendene, nikker til bysten med et lite smil, og hvisker lavt til ham at Skogene synger fremdeles.

Det må ikke kopieres fra denne artikkelen uten særskilt avtale med
My Home & Studio v/Kristin Bae Mysen


Kilder:
https://www.bokklubben.no/boeker/og-bakom-synger-skogene-trilogi-trygve-gulbranssen/produkt.do?produktId=3622382 22.02.21
https://nbl.snl.no/Trygve_Gulbranssen 22.02.21
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Gulbranssen 22.02.21
https://www.smaalenene.no/lokale-nyheter/litteratur/eidsberg/lokal-suksess-forfatter-selger-sa-mye-at-flere-boker-ma-trykkes-opp/s/5-38-329778 22.02.21

For ytterligere lesning:

Interesseforeningen heter Trygve Gulbranssens venner, og man kan melde seg inn via deres nettside herfra.

A TASTE OF AMERICAN NOSTALGIA

Photo: Kristin Bae Mysen

Located in the midst of Grimstad, a small city down south in Norway, you find this charming and nostalgic, American café called Platebaren. Originally it opened as a record store in 1979, but was transformed into a Diner in 2012 when Internet more or less took over the music business.

Photo: Kristin Bae Mysen

The café has elements from American history, geography and culture (except for the British intruder Clash); from a fancy jukebox, the best of old jazz LPs, Coke napkin holders, the Woodstock rock festival in 1969 with headlines like Jimi Hendrix and the famous Route 66 which also is called the Main Street of America.

Photo: Kristin Bae Mysen

The illustrator Kristina Skage has made this artwork that you find on one of the walls in the café. Here you can view all the American artists with hits from the 50s and 60s who for once are gathered together. Visit the hyperlinks below and enjoy these memorable songs and motion-pictures.
From left: Aretha Franklin, Marilyn Monroe, Jimi Hendrix, Elvis Presley, Elizabeth Taylor and Johnny Cash and
Buddy Holly. In the back: Sonny & Cher.

Photo: Kristin Bae Mysen

Pop by and enjoy the the old fashioned “American diner touch”, and why not try their American pancakes with maple syrup.

Photo: Kristin Bae Mysen

The pretty jukebox !

Photo: Kristin Bae Mysen

Alle the photos are taken by Kristin Bae Mysen except for the first which is copied from TripAdvisor, and from which the photographer is unknown.

INTO THE STONE

Michelangelo once said: “The sculpture already exists within the marble block, I just have to chisel away the superfluous material.”

I have had the pleasure to follow the Norwegian sculptor and author Barbro Raen Thomassen’s visual work of art for many years, although from a distance. The artist creates sculptures that turn the attention to the overlooked, insignificant and the invisible. Nature is her inspiration, and her work reflects the shapes found in seeds, butterfly eggs, peppercorn and much more. Through the microscope she studies forms and curves, and out of stone she makes sculptures strong and visible. She never copies nature, but lets the art follow its own demand.

Photo: Kristin Bae Mysen

Thomassen’s sculpture PEPPER – THE RISE AND FALL OF VENICE which was exhibited in La Biennale di Venezia in 2019, is now placed outside Bomuldsfabriken Kunsthall in Arendal which is the largest gallery of contemporary art in the southern part of Norway.
The title of the sculpture refers to the fact that pepper made Venice great in the 14th century – and led to its fall in 1497 when Vasco da Gama discovered the sea route to India, and Portugal took over the trade.
It is chiseled out in Norwegian Emerald Pearl, and the following text is carved into the stone:
PEPPER – THE RISE AND FALL OF VENICE. I, BARBRO RAEN THOMASSEN, CREATED THIS BLACK PEPPER IN STONE IN THE YEAR 2019. I´M NORWEGIAN AND A WOMAN. I´M NOT ON FACEBOOK AND I HAVE NO MOBILE PHONE. PRAY FOR ME.

Photo: Kristin Bae Mysen

The ballast seed object (Euphorbia peplus) is placed in the new City Garden in Grimstad, Norway, between the library and the sea, inaugurated in 2019.

Photo: Kristin Bae Mysen

Out of something hardly visible as a seed, sophisticated, surrealistic and at times erotic shapes emerge great and mighty.

Photo: Kristin Bae Mysen

The sculpture is placed in front of the Vennesla Council House
in Norway in 2018.According to Thomessen’s book “Jord og himmel om du vil” the apple is a symbol of all the possibilities there are for each and every one of us. We all have the potential to taste, to examine, to discover and to imagine. Sometimes we are forced to change our way of thinking, like cutting the apple crosswise, to reveal a beautiful star, a guiding star that is showing the way towards goals and meaning.

Photo: Kristin Bae Mysen


Look into more of her artwork from her website and you may order her books from this site

A TRAVEL BLOG POST

ABOUT OUR THREE FABULOUS WEEKS IN FINNMARK, NORWAY

Photos / Edited by Kristin Bae Mysen

Kautokeino
We have finally reached the absolute Northern part of Norway where the sun is up 24 hours a day – the Midnight Sun. Also it is possible to spot reindeer along the roads, and we have already seen a few. Today we visited the great silversmith Juhls, and I fell in love with this Sámi symbol of the sun. The sun has a special meaning for the Sámi people.
Photos / Edited by Kristin Bae Mysen

Alta
What a day! Biking along Alta river, one of the best salmon rivers in the world. Watching salmon fishing and the beautiful wooden Alta riverboats. Passing the Northern Lights Cathedral on our way to the stunning 7000 years old rock carvings at
Alta Museum World Heritage Rock Art Centre
Photos / Edited by Kristin Bae Mysen

Honningsvåg
Traveling to pretty Honningsvåg, the northernmost city in the world. We saw herds of reindeer, and I learned that they are grazing in coastal areas during summertime.
While we were there, the Hurtigruten Finnmarken arrived. Since 1893, the Hurtigruten ships have been a hallmark of the Norwegian coast.
Photos / Edited by Kristin Bae Mysen

Karasjok
Another great day up north. In Karasjok we had a guided tour in the Sámi Parliament, viewed Sámi art, learned about the local mineral Masikvartsitt and passed lavvos (temporary dwellings) out in the nature. In addition we had a coffee in a local cafe where everyone spoke Sámi. The cafe was crowded, a mixture of trendy youngsters, families with children and people who wore the traditional Sámi clothing Kofte. Fun to find wooden toys made for Sámi children as well.
Photos / Edited by Kristin Bae Mysen

Vadsø
These past days we have been spending some eventful days with our friends here in Vadsø. We have been king crab and cod fishing in the Varangerfjord, in addition to salmon fishing in the rivers. Great fun 🙂
There are many Sámis and Kvens living in Vadsø (Samís are the indigenous people and Kvens are a Finnish ethnic minority), therefore the street signs are in three languages. From the top; Norwegian, Sámi and Kven.
Upper photo: Nina Berglund, editor and publisher in NEWS in ENGLISH.no Article
Lower photos: Taken and edited by Kristin Bae Mysen

Vardø
We have visited stunning Vardø, the easternmost town in Norway, which faces the Barents Sea. It is the only city on the Norwegian mainland deemed to have an Arctic climate, and is located even farther east than Istanbul. In 2012 a group of 12 street artists transformed “crumbling facades and abandoned factories” into art. I just love it.
Photos taken from their website

Vardø
It was interesting to visit the Steilneset Memorial in Vardø, a monument focusing on the trial and execution (often burning) in the seventeenth century of 91 people accused for witchcraft. The district of Finnmark experienced the highest rate of accusations of witchcraft in Norway. Lower left is an installation by Louise Bourgeous which was her last major work. The monument itself is in my opinion an architectural gem.
Photos / Edited by Kristin Bae Mysen

Finnmark
After three weeks of travel, it was time to say goodbye to this beautiful part of the world.